Vi snakker om en inngangsport til barokken, en musikkstil som senere skulle gi oss verkene til Bach og Händel. Barokkanerne er et ensemble som med originalinstrumenter viser troskap til stilen. Utøverne har en sikker tilnærming til partituret og jeg nevner fiolinistene Veronika Skuplik og Renata Lobo Kubala spesielt. Men også de tre trombonistene Wenche Tjentland, Marit Lund Bjørnsen og Helene Øverlie er helt sentrale når denne musikken når oss med nydelig messingklang. Sackbut er navnet på instrumentene de bruker, et annerledes uttrykk enn det du får fra en moderne trekkbasun. Men lyden er en hilsen fra fjerne tider og skaper den tidsriktige stemning.

Et publikum på kanskje 300 personer fikk møte bibeltekster som blir behandlet med respekt og ydmykhet av sangerne. Seks solister beveger seg fram og tilbake rundt koret og skaper dynamikk og spennende kombinasjoner. Sopranene Tonhild Braaten og Åshild Skiri Refsdal, tenorene Christian Mücke og Dirk Hauenschild, Daniel Sæther, alt og Jonathan de la Paz Zaens, bass lar teksten få et uttrykk som føles og oppleves tidsriktig slik den var da messen ble sunget i San Marco i Venezia for mer enn 400 år siden. Lovprisningene som avrunder hver av satsene har en spesielt viktig funksjon. Jeg kunne ha ønsket meg at programmet inneholdt den latinske teksten og ikke bare den norske oversettelsen. Forholdene mellom ord og musikk spiller en rolle.

Kantoriet hadde en vellykket kveld, korklangen var homogen og god og grupper av sangere flyttet seg sømløst rundt i kirken for å gi en lignende opplevelse som den lytterne må ha hatt i San Marco i 1610. Mye arbeid ligger bak et verk som tar halvannen time å fremføre. De kommer i mål med ære.